«Hei! Kommer til deg så fort jeg er ferdig her», skrev han til henne. Han var litt sent ute. «Ok. Bare kom når du vil», var svaret han fikk.
Nå er han akkurat kommet fram. I det han ringer på, kommer den lille jenta ham springende i møte. Hun smiler. Hun trenger hjelp av ham til å åpne en sparegris. Han smiler når han ser henne. Glad for at hun spør ham om hjelp. Han kikker bort på mora hennes. Hun smiler når hun ser hvordan de to koser seg sammen og gleden til den lille dattera si når han hjelper henne.
De leker litt som de pleier, før det igjen er leggetid for små frøkner. Hun har ennå ikke ønsket å gi ham go’nattklemmer når hun legger seg. Hun sier god natt og går ned for å pusse tennene. Han kan høre dem nede på badet. Han hører dem ler. Hun er flink til å legge seg. Men i kveld vil hun ikke rett i seng. Han hører hun sier hun må opp en tur, før han kan høre de små skrittene i trappa. Hun kommer løpende bort til ham. Hun smiler og ler. I kveld vil hun ha go’nattklem av ham. Han kan kjenne han blir glad. Hun viser at han er akseptert. De gir hverandre en god klem, før hun igjen rusler ned til rommet sitt. Ikke lenger etterpå sover hun trygt og godt. Han kan kjenne at han er glad.
Etter å ha lagt jenta si, kommer hun opp og setter seg i sofaen ved siden av ham. Han stryker henne. Vet hun liker det. Men noe er annerledes. Hun sier hun er litt sliten. Hun legger seg inntil ham. Slik de har ligget så mange ganger før…
Hun tenner en ny røyk. Han er litt fraværende. Hva hadde hun sagt? Han ser på henne, men hun kikker ned. «Jeg klarer ikke å se deg i øynene. De øynene jeg har kikket inn i i timesvis. Nå klarer jeg ikke å se deg inn i dem lenger», sier hun lavt mens hun kikker ned. Nå går det for alvor opp for ham hva det er hun sier. Han klarer ikke å holde tårene tilbake. Sakte drypper de ned på kinnene hans. Han vet ikke hva han skal si.
Hun hadde tenkt på det oftere nå i det siste. De er forskjellige. For forskjellige til at hun tør å satse. De har alltid visst at de er forskjellige. Han har ikke forstått det. Og hun har ikke sagt noe. Nå sitter han og kikker tomt inn i peisen. Klarer ikke å sortere hva som har blitt sagt. Klarer ikke å sortere tankene. De gråter. Begge to. De holder tett rundt hverandre. Kysser. Lenge..
I det han setter seg i bilen og han blir alene, kjennes det som om verden raser sammen for ham. Han kan ikke fatte hva som har skjedd. Hvorfor det har skjedd. Men han forstår henne. Han forstår hvorfor hun har gjort som hun har. Likevel er det så vondt. Han skulle så ønske hun kunne sagt noe. At han kunne få være den hun trengte. Nå er det for sent. De hadde så mye godt sammen. Hun var en manglende brikke i hans liv. Nå er alt knust. Borte. Tårene strømmer på. Han skriker ut i fortvilelse. Er glad det er midt på natta så ingen ser ham. Måten hun utfordret ham på sosialt, intellektuelt og fysisk. Smilet og latteren hennes. De felles verdiene og interessene. Vennene hennes. Den herlige lille jenta hennes. Måten hun er på. Hele henne. Nå var det over. Borte. Igjen sitter han med kun minnene. Gode minner, og han har bare positive minner, hun er ei fantastisk herlig jente på alle områder. Men likevel er det bare minner…
En gang var jeg lykkelig…
Lykkeliten - Ulmes verden 
…og en gang blir man kanskje lykkelig igjen. Kanskje. Livet er noen ganger et eneste stort kaos av alt man burde ha gjort, man skulle ha gjort, alt man skulle og burde ha turt i stedet for sånn som det ble. Kaos. Spør meg, jeg er en mester i å lage kaos ut av bra ting!
Fint skrevet igjen ulme, men happy endings er triveligere.
Natta på deg…
Ja, kanskje det.. 🙂
Spør deg neste gang ting blir kaos, da. 😉
det er skikkelig smart å spørre lindis om ALT som har med kjærlighet og sånt å gjøre. Hun har så peiling liksom. Not!! Men har ikke blitt bitter og innesluttet av den grunn. Det gidder jeg ikke 😀
Er du plutselig her nå?? Merker du støvet? *blåser bort litt*
Kanskje jeg må sette i gang et date-pliktløp?? Kan det anbefales? 😉
*aaaaaaaaaaahattcho!*
En rekke pliktløpsdater kan bare anbefales dersom du ikke egentlig har lyst til å virkelig bli forelsket. Det ligger jo i ordet her, det dreier seg kun om pliktløp. Lindis har mange sånne dårlige bekjentskaper rundt om. *NYS* Jeg har drøyd og drøyd kontakten, og til slutt må man bare bli ferdig med det. Møt dem, og si takk for seg. Faren er jo at man kan risikere å like noen. Man vil da vel ikke det liksom 😉
Nå ja, SÅ støvete er det ikke her lenger *gjemmer støvkluten bak ryggen* Nei, har forstått at pliktløpene kan bli litt for lite plikt og helle mer mot fornøyelse innimellom. Og det liker visst ikke lindis? 😉 Ikke en gang hvis de har krøller? Evnt. anlegg for krøller..
krøller eller ei…når de tar og fiker til meg etter kort tids bekjentskap, da er det ikke veldig interessant å fortsette å la seg selv være forelsket i dem. Sant?
Da tar jeg heller noen kjedelige pliktløp, og drømmer litt om herr Nordberg sånn på si 😉
ææætsjo 😀
Ha,ha, trodd egentlig du tulla om det? Det gjorde du vel? Seriøst!? He,he,ellers minner det om et lite god sjekkings.. Fordelen med pliktløpene er jo at du får noen(?) gøyale opplevelser (og vi får litt å smile av (ja,ja,vi ler jo ikke i bloggen din, hallo!) i bloggen din. 😉
Ingenting er jo som å plassere et fint ansikt på en kropp nær deg og så drømme seg bort.. 🙂
Merker jeg liker denne type blogg dårligere enn f.eks den du har.. 😦
hahaha…du lager jo din egen blogg til det du ønsker den skal bli da! Min bare ble som det ble, jeg hadde ingen plan eller tanker rundt det, jeg bare begynte å skrive en natt og så tok det ene ordet det andre. Ikke ante vel jeg at jeg hadde så mange ord inni meg! Bloggen din er helt fin den, du må bare få folk til å lese og kommentere hos deg. Det er folk flinkere til på VGB, det er større bloggmiljø der.
Men nei – jeg tullet ikke om det. Det var bokstavelig talt et slag mitt i fleisen, og det gjør man ikke mer enn EN gang. Samme hvor lei seg man ble. Jeg innrømmer at jeg var litt lettere revet med der et par uker, men det å bli fiket til tolererer jeg bare ikke.
Og som du sikkert har skjønt for lengst, det er lov å både smile og le i min blogg. Jeg tar ikke hverken livet eller meg selv så frytelig høytidelig. Sikkert fordi jeg ikke ER lindis i virkeligheten. Jeg bare ligner 😉
he,he, joda, innholdet i bloggen styrer jeg jo selv. Og der er vel bloggene like forskjelige som menneskene bak dem; noen spennende, noen morsomme, noen begge deler og noen drit kjedelige. Tenkte mer på utforming, oppsett og muligheter. Synes egentlig kommentar»siden» her er dårlig..
Nei, ørefiker (håper ikke det er derfor du har sladdet ørene??) skal man ikke på på deit, men mer i verste fall på epleslang.. 🙂
HÆÆÆ??!?!? Er du ikke lindis i virkeligheten?? *måper* (må forrestne ikke forveksles med «mopper») Nå skjønner jeg ingenting.. Det neste nå er vel plutselig at Hotel Cæsar bare er på tv og at Derrick ikke er ekte politi.. 😉
Godt du kan smile og le litt sammen med oss. Og vi smiler og ler jo ikke AV deg, men sammen med deg.
du kan jo alltids flytte bloggen din over på WordPress? Det er bare å åpne en blogg, ta med seg innleggene og legge dem inn der. Du kan legge dem på riktig dato i arkivet til og med? Det er gratis 😉
Tar kvelden nå, natta på deg!
Si fra hvis du plutselig har flyttet i løpet av natten! 🙂
Natta back! Glad jeg fortsatt har ferie.. 😉
Har ikke lest denne før nå jeg. Og må si jeg ble trist over slutten, Tornerose er happy ending- jente, men desverre er gjerne ikke livet sånn 😦 . Du skrev så utrloig vakkert om hvordan dere hadde det i de 4 postene. jeg ble nesten litt småmisunnerlig på alle de gode følelsene og bildene av den vakre kjærligheten. Takk for at du delte ordene, de er ærlige, sårbare men fine. Du skrev så jeg fikk lyst å lese videre, se hvordan det gikk…
Det er grusomt fælt når alt går i verst tenkelig retning, etter man har åpnet seg og lagt så masse følelser i forholdet. Har selv vært der. Man tror man vil dø nesten. Alt rundt en er likegyldig. Gråten går ustanselig. Hadde man hatt et stort sort hull så ville man hoppet nedi.
Tiden leger ikke alle sår. Men det gjør dem vagere, og man får nye gode minner som legger seg oppå og minsker det vonde. Om man vil eller ei så flyter man opp igjen. På en eller annen måte. Sakte men sikkert får man livsmotet og gleden tilbake igjen.. 🙂
Nei, livet er ikke happy ending – til slutt dør jo alle…
Nå har vel jeg bare fortalt om en «han» i de 4 postene.. 😉 Det er faktisk ikke lett å få ut alt man har inni seg. Jeg skulle ønske jeg kunne transportere alle følelsene mine og tankene mine over på papir (evnt. skjerm)..
Tiden leger ikke alltid så mye, nei.. Synes det faktisk kan bli litt verre og, jeg. Noe blir bedre, men så kommer det stadig noe ny skit..
Uff, var nesten litt tragikomisk utsagn, «til slutt dør vi alle».. Vi får forte oss å leve mens vi kan jaffal 😀
Hmmm, nei er jammen ikke lett å få ut alt i skrivende. Hadde det vært så lett så hadde det vært digg. Tenk hvis å skrive hadde tatt bort all smerte? Det hadde vært no du.
Jeg er dels enig i det siste der.. kan bare prate utfra meg selv, men jeg merker at om man har fått noen store «smeller» i livet eller blitt såret skikkelig, så tåler man mindre av motgang senere før det berømte begeret renner over.. Man tenker, ikke nå igjen og raser ned i gjørma igjen. Kanskje er man mer følelsesmessig i ubalanse også når man har blitt såret..
Som jeg skrev i mitt frustrereinnlegg her om dagen så føler det av og til som om noen er ute etter en, eller at hele verden er imot en… (eller som du skrev, at verden krever og krever ) siden den ene utfordringen etter den andre kommer på verst tenkelig tidspunkt. Det er jammen ikke lett å holde hodet kaldt hele tiden!
Nei jeg vet ikke hva som r hensikten alltid jeg Ulme.. Tror ikke det er en hensikt med alt heller. Skjønner at du tenker sånn, men vi ville jo ikke bytte bort ulme heller. Da ville det blitt kjedelig i bloggeverden 😉
Ensomhet er nok kanskje den mest vanlige og mest tabubelagte «sykdommen» i dagens samfunn.. Tragisk men sant. For så lenge man har det topp selv så ofrer man ikke de ensomme en tanke 😦 Desverre…
Å føle seg alene er kanskje noe av det verste man kan føle…
(Kan bare slette noe av mitt også om du føler for det(inkludert denne) om du vil 😉 )
Må jo bare legge igjen en Kosemose *klem* her…..Tass tass…
Et nydelig, nydelig innlegg, Ulme!
Klem fra meg
Tja, det var ikke så nydelig når jeg erfarte det… 😦
Uff, nei, jeg mente å si at det var nydelig skrevet. Selve historien var selvfølgelig trist å lese! *klemmer*
Ja,ja, skjønte hva du mente (så det var ikke «kjeft» til deg, bare en konstatering..). 🙂 Burde vel egentlig sagt takk?
Så…,takk! 😀