Det minner meg nesten om et gufs etter Hiroshima… Eller Pompeii… Men så er det bare minner om en sykkel som lå litt for lenge ute en regnfull vårperiode. Før noen kom på at de savnet en sykkel. Før sykkelen forsvant. Igjen var bare minnene…
Heller ikke ulikt et liv jeg kjenner…
Lykkeliten - Ulmes verden 
men du, minner er faktisk det livet består av. Alt som har skjedd så langt er bare minner i dag vet du. Noen er gode, noen er vonde. Er det ikke trist at det er de vonde vi husker best? Det er de vi velger å dvele lengst ved?
Hm, kanskje man burde skrive blogg om sine lykkeligste øyeblikk – så langt – bare for å minne seg selv på at det faktisk finnes lykke. Det gjør jo det, sant? 🙂
Jeg har aldri forstått hvordan det er mulig å gå fra sykkelen sin sånn, eller i ei grøft. I fjor var det flere herreløse sykler i området her, uten at noen visste hvem som eide dem. Og vinterstid skjer gjerne tilsvarende med sparkstøttinger 🙂
Artig bilde! 🙂 …og minner om noe som var.
awesome. tittelen gjorde så mye med bildet.
note to self: ta var på sykkelen min
Jeg liker slike bilder.. og tekstene dine 🙂 Litt vemodig, veldig sant.
Og så liker jeg den funksjonen du har slik at du «svarer» folk under deres kommentar, sånn vil jeg også gjerne ha 😀